|
Harald Kejsa Eriksen af Danmark, född cirka 1083
i Jelling, Danmark, död cirka 1132 i Skibet, Vejle, Danmark,
(av Halshuggen av Erik Emune). Riksföreståndare i Danmark.
http://da.wikipedia.org/wiki/Harald_Kesja
http://genealogics.org/getperson.php?personID=I00279874&tree=LEO
http://www.toveogflemming.dk/tove/per04955.htm
Riksföreståndare i Danmark 1103-1104 Far: Erik Ejegod (- 1103)
Født: 1080 Jelling. Vejle, Danmark
Død: 1135 Halshugget i år 1135 i Skibet, Vejle, Danmark af Erik Emune,
Hovedet blev begravet " i den yderste hjørne af kirkegården" i Skibet, Vejle.
-------------------------------------------------------------------------------- Familj med Ragnhild Magnusdotter Barfot (1090 - ) Barn:
Björn Haraldsen 'Järnsida' (- 1134)
-------------------------------------------------------------------------------- Källor
1) Directory of Royal Genealogical Data, Hull, England
Prins. Född 1083 i Danmark. Död 1135. Harald Kesja, död 1135, var en dansk prins, oäkta son till Erik Ejegod. Far till Olof
Haraldsson. Han och hans halvbror Erik Emune gjorde år 1130 uppror mot sin farbror, kung Nils. Han bytte emellertid sida efter
ett tag och led nederlag tillsammans med Nils 1134. Han blev sedan gripen och avrättad av Erik Emune i Jylland 1135.
Harald Kesja [dvs. bredbladet spyd] ble innsatt som riksforestander (1103-04) av sin far, Erik I Ejegod, mens denne var på
pilgrimsreise.
Da Oluf I Hunger døde ble hans halvbror, Niels I, hentet hjem fra fangenskap i Flandern. Stormennene ønsket ikke Harald Kesja
som konge. De samlet derfor ledingsflåten oppe ved Isøre for å markere dette. Tilbake var det nå bare de to kongsemnene Niels og
Ubbe. Og da Ubbe frafalt seg retten til å bli konge, ble Niels automatisk valgt. Vi ser her den første tendens til at stormannsadelen
har blitt en avgjørende maktfaktor, fremfor hirden.
Selv om Harald ble tvunget til å overgi kongetronen til fordel for Niels, ser det ut til at han forsøkte å beholde en nær forbindelse
til kongeparet. Knytlingesagaens opplysning om at han hadde "et godt forhold" til kong Niels og hans sønn Magnus er vanskelig å
vurdere. Vi vet imidlertid at Harald opprettet personlige bånd til dronning Margareta. Selv giftet han seg med Ragnhild, Magnus
III Berrføtts datter og Margaretas stedatter. Hans sønn, Bjørn Jernside, inngikk ekteskap med Margaretas søster, Katarina
Ingesdotter. En viktig ressurs for Harald var ifølge kildene hans mange barn. Roskildekrøniken beretter at han ikke hadde mindre
enn tolv sønner. Mange barn innbar en god grunn å bygge et omfattende sosialt nettverk på for å styrke sin egen maktposisjon. At
mange barn ble betraktet som en viktig tilgang kommer til uttrykk i Roskildekrøniken, der forfatteren regner opp tre faktorer til
hvorfor Harald anså sin maktstilling for betydelsesfull til at han skulle akseptere å tjene sin yngre bror Erik Emune. I tillegg til
hans alder og "umåtelige rikdom", nevner roskildekaniken Haralds "hop av sønner" som en av hans viktigste tilganger. En stor
barneskare var imidlertid ikke bare positivt. De mange sønnene måtte dele på et minsket ressursunderlag og ble derfor tvunget til
mer å se til sine egne interesser. Under stridighetene i årene 1131-34 kjempet Haralds sønn, Bjørn Jernside, på Erik Emunes side
mot sin egen far. Antagelig hadde hans personlige forbindelser med kongeparet opphørt efter dronning Margaretas død.
Saxo ønsket å forringe posisjonene til Knud Lavards brødre som kongeætlinger, da han betrakter disse som "uektinger". Han
fordømmer de danske kongenes frilleliv et flertall ganger. Svend Estridsens og Erik Ejegods "utenom-ekteskapelige" forbindelser
nevnes i bitre ordelag. Verst av alle var Harald Kesja, som "beflekket den ekteskapelige sengen" gjennom å ligge med mange
konkubiner. Saxo representerer i denne sammenheng høymiddelalderens offisielle kirkesyn på ekteskapets hellighet. De
horisontale relasjoner etablert gjennom frilleforhold fordømmes til fordel for de vertikale slektsbånd gjennom ekteskapets hellige
bånd. Harald Kesja var derfor dobbelt flekket gjennom sin utenom-ekteskapelige herkomst og sitt utuktige liv. Hans status var
dermed ikke sammenlignbar med Magnus Nielsens eller Knud Lavards. Han reduseres til å være en fribytter i kongefamilienes
periferi. Harald Kesjas maktstilling var imidlertid sikkert meget betydelig fra da faren Erik I Ejegod forlot landet i 1102 (eventuelt
i 1103) frem til sin død i 1135. Harald hadde formelt kongetittelen to ganger under sin politiske karriere. Knud Lavardslegenden
forteller at Erik Ejegod før sin pilgrimsreise utnevnte sin eldste sønn Harald til å "vakte riket". Denne opplysning finnes også hos
Saxo, som skriver at Erik Ejegod overlot utøvelsen av kongemakten til sin sønn Harald som da hadde oppnådd en "ærbar alder".
Forfatteren til Knud Lavardsordinalet skriver at Knud Lavard da bare var en gutt som var betrodd til oppfostring hos Skjalm
Hvide, som i Ordinalet betegnes som "den handlingskraftigste mannen blandt danene" (uirum uero inter Danos strenuissimum).
Saxo bygger videre på denne informasjon fra legenden, men kompletterer med følgende opplysning: "Erik [Erik Emune] som var
av ringere herkomst og hvilken han [Erik Ejegod] ikke kjente så mye omsorg for, overlot han til mindre ansette formyndere."
Denne opplysning fra Saxo må imidlertid betraktes med skepsis. Det ser ut til at Erik Emune hadde nære bånd til den
Syd-Sjellandske Bodilslekten, så han ble sannsynligvis betrodd til denne familien eller muligens til Trudslekten. Antagelig ville
Saxo med denne passasje forringe Erik Emunes status i forhold til Knud Lavards, da Erik var far til Valdemar I den Stores fiende,
Svend III Grathe.
Forholdet til venderne ble etter hvert tilspisset. I 1113 led Niels nederlag i slaget ved Lütke. Han innsatte nå Knud Lavard som jarl
over Sønderjylland, Knud drev venderne tilbake, og i 1129 beseiret han disse og fikk tittel av konge [over venderne]. Den tyske
konge og senere keiser, Lothar III, anerkjente Knud som tysk vasal.
I tillegg til å opprette allianser var hærtåg, våld og plyndring hovedsysselsetningen for Harald som for de øvrige kongeætlingene.
Saxo setter imidlertid Knud Lavards fremgangsrike utenrikspolitske karriere opp mot Haralds mindre lykkede politiske
anstrengelser. Han viser konsist hvordan Harald mislykkes når det gjelder grunnpremissene for en kongeætlings muligheter til å
skaffe seg en maktstilling i datidens Danmark. Etter at Saxo har beskrevet hvordan Knud Lavard forvervet herredømmet over
obotritene går han over til å skildre Haralds politiske aktiviteter: "Under tiden hadde Harald mislykkes med å vinne anseelse
hjemme eller vinne berømmelse utenlands, og han var derfor fast besluttet på å nå kompensasjon for sin brist på dådskraft (virtutis)
gjennom sin store rikdom [...]. Han lot derfor sine menn røve og stjele til ham. Byttet fra hans naboer gikk til å føde hans
håndlangere, deres levebrød fødte hans utgifter. Under sommeren praktiserte han piratvirksomhet (piratica), en plage for de
innfødte som for utlendinger. Og for å kunne gjøre Roskilde så mye større skade lot han oppføre en borg utenfor byen, som han
fylte med det verste røverpakk som kunne finnes, og han nøyde seg ikke bare med å røve og plyndre ute på landet, men lot sine
treller utrette like stor skade bland byens innbyggere". Saxo beretter videre at Haralds fremfart førte til at den tidligere så
velstående byen Roskilde skal ha blitt "kastet ned i dypeste armod". Innbygggerne oppgis senere å ha gjort opprør mot sin plageånd
med sverd i hånd. Harald fremstår hos Saxo som en brutal utsuger, selv om hans handlinger påminner meget om Knud Lavards.
Begge brødrene bedrev hærtåg og valgte å la en by utgjøre en fast lukrativ lokal maktbase. Haralds krigerske handlinger er
imidlertid ikke like ærefulle som Knud Lavards eller Magnus Nielsens sett med Saxos øyne. Forfatteren ser ut til å ville fremholde
at Harald bryter mot gjeldene spilleregler ved å bedrive hærtåg mot sitt eget folk og å bygge opp sin rikdom ved hjelp av
godskonfiskasjoner fra sine naboer. Saxo lar sitt omdømme om Harald Kesja komme til uttrykk i en lignelse hvor han lar hans
halvbror, Knud Lavard, uttale at Haralds lyst etter andres gods kan lignes ved "en fugl som bygde sitt rede av hvilke fjær som
helst".
Knytlingesagaen forteller at Erik Emune, i motsetning til Harald Kesja, også før 1131 hadde et fiendtlig forhold til kong Niels I og
hans sønn, Magnus. Erik var henvist til å leve av sin farsarv i kombinasjon med utenlandske hærtog, da han savnet et betydelig
giftemål. Det var først etter opprøret i 1131 som han inngikk ekteskap med Margaretas søsterdatter, Malmfrid, som tidligere hadde
vært gift med kong Sigurd Jorsalfar. Saxo beretter at Harald nektet Erik å få del av deres fars eiendommer med den begrunnelse at
Erik var "født i hor" (adulterio ortum). Erik valgte da å tilegne seg sitt fedrenegods med vold gjennom å plyndre og herje Haralds
eiendommer. Disse plyndringene skal ha gitt ham et omfattende bytte, som han senere mistet etter et overfall av Harald. Saxo lar
senere Knud Lavard agere dommer mellom de to og under trusler om vold innkalle dem til fredsforhandlinger i Slesvig. Ved dette
møte oppgis Knud å ha stiftet rettferdighet gjennom å dele fedrenearvet likt mellom brødrene. Knuds overordnede rolle som
dommer er imidlertid troligvis en konstruksjon av Saxo. Om møtet fant sted, er det mer trolig at Knud agerte som megler, ikke
som dommer, mellom de stridende partene.
Kong Niels hadde etter hvert blitt en aldrende mann, og kampen om hvem som skulle etterfølge ham var allerede i gang. Den sto
mellom Knud Lavard, Niels' sønn Magnus og deres fetter, Henrik Skadelår. Harald Kesja viste også sin interesse, sammen med sin
halvbror, den senere Erik II Emune (ca. 1090-1137).
Etter at Knud Lavard ble drept av Magnus og hans menn i skogen ved Haraldsted kongsgård nord for Ringsted i 1131, brøt det ut
opprør mot kong Niels. Både Aksel E. Christensen og Ole Fenger hevder at opprøret ble anstiftet og anført av Erik Ejegods sønner,
Erik Emune og Harald Kesja. Saxo skriver imidlertid at det var en sammenslutning av potentater bestående av Erik Ejegods
svigersønn, Håkon Sunnivasen, Peder Bodilsen og Skjalm Hvides sønner, som først tok initiativet til å reise opprørsfanen. På
landets ting argumenterte de for et væpnet opprør mot den regjerende kongen og hans sønn som hadde drept deres "venn"
(amicus), dvs. Knud Lavard. Først deretter opptrer Erik og Harald som Knud Lavards hevnere. Den mektige stormannen Kristjern
Svendsen, som tilhørte trundgrupperingen, sluttet seg til opprørsstyrkene sammen med et stort antall slektninger og venner. Men
Erik og Harald ble igjen erkefiender etter av Harald gikk over til kong Niels og Magnus. Anledningen til at Harald byttet
allianseparter oppgis av roskildekaniken å være at Harald ikke ville finne seg i å tjene sin yngre bror som under stridighetene med
Niels hadde antatt kongenavn. Haralds "sidebytte" må forstås ut fra det forhold at om Erik Emune skulle seire og alene lykkes å bli
konge i Danmark, skulle risikoen være stor for at Harald helt skulle bli frarøvet sitt fedrenearv. Saxo oppgir at Harald og Erik først
og fremst anklaget Magnus Nielsen for mordet på deres bror. Kanskje var dette anledningen til at Harald Kesja anså det legitimt å
slutte en pakt med Niels, da han utgikk fra at Niels hadde vært uvitende om mordplanene. Det ser ut til at opprørsmennene, ut fra
Saxos perspektiv, fremst oppfattet Niels om en edsbryter og ikke som en morder, da han, til tross for en avlagt ed, lot kalle Magnus
Nielsen tilbake fra hans "exil" i Götaland. Eric Christiansen ser imidlertid dette argument som en konstruksjon av Saxo for å
legitimere opprøret mot den regjerende kongen. Saxo hevder videre at Niels "lurte" over Harald til sin side med lokkende løfter.
Ingen kilde ser imidlertid ut til - på en tilfredsstillende måte - å kunne forklare årsakene til Haralds overgang. Saxo hevder at det
var Haralds utuktige frilleliv som var årsaken til at folket under opprøret foredro Erik Emune som motkonge fremfor Harald.
Forfatteren gjør seg altså til talsmann for kirkens negative innstilling til frillevesenet. Saxo oppgir at Niels, som takk for at Harald
kjempet for hans sak på Sjelland, opphøyde ham til den høyeste æresposisjonen blandt sine venner (primis inter amicos).
Sannsynligvis kan Haralds "overgang" fremst betraktes som en fortsettelse av Haralds og Eriks personlige slektsfeide.
Erik Emune opptrådde fortsatt som Knud Lavards hevner. Skåningene reiste seg og valgte ham til konge. En rekke kamper fulgte
nå mellom Erik Emune og Niels og Magnus. Det var Niels og Magnus som vant de fleste slagene, men i 1132 tilføyde Erik
Magnus et sviende nederlag i farvannet uten for Seierø.
Harald Kesja hadde satt seg fast på Haraldsborg i Roskilde. I 1133 beleiret Erik borgen, men den var så sterk at Erik besluttet seg
for å anvende et nytt kastevåpen - "Bliderne" - som hadde blitt utviklet nede i Europa. De var effektive, men så nye og anvendelsen
så ukjent for Erik, at han måtte ha hjelp fra de saxerne som bodde i Roskilde. Borgen falt og ble aldrig befestet igjen.
Saxo: Om beleiring og inntagelse av Roskilde (omkring 1208): "[Erik Emune supplerede] sin hjemlige slagkraft med udenlandsk
dygtighed [externum ingenium] og lærte sig blideteknik af de sachsere [Saxones], der boede i Roskilde. Folk her i landet [nostri]
var nemlig stadig begyndere i krigskunsten og havde sjældent forstand på hvordan den slags fungerer. [...] [Erik Emune flygter og
Niels og Harald Kesje indtager i stedet Roskilde] [Harald] forlangte at tyskerne [Theutonici] skulle straffes: han [Niels] stormede
Roskilde og overlod alle de tyskere [Germani], der blev pågrebet i byen, til den klagende [Harald], som fik lov at straffe dem som
han havde lyst. Og som straf for at de havde bygget bliderne, og også fordi han havde hørt, hvordan de løgnagtigt havde pralet af
at have dræbt ham, skamferede Harald dem alle sammen ved at skære næsetippen af dem, mens han blev ved med at spørge dem,
om det mon var deres spyd der havde dræbt Harald!" Gest. D. XIII.9.6; 11.2 - Overs. P. Zeeberg Saxos Danmarkshistorie. Viborg
2000 / lat. udg. J. Olrik et al. Saxonis Gesta Danorum, Kbh. 1931. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner.
Samme år led Erik på ny nederlag for Niels, og måtte flykte til Norge.
I 1134 mobiliserte Niels og Magnus ø-danskene og forsøkte en landstigning ved Fotevik i Skåne, men ble slått i et meget blodig
slag der Magnus stupte. Niels klarte å ta seg ombort på en båt, men når han forsøkte å ta sin tilflukt til Hedeby på Jylland, ble han
møtt av Knud Lavards tilhengere og drept. For seieren ved Fotevik fikk Erik navnet "Emune", som betyr "den uforglemmelige".
Lund Domkirkes gavebok: Om slaget ved Fodevig (omkring 1145): "4 juni [1134]. Af St. Laurentii hus døde Asser, diakon og
provst. På den samme dag dræbtes Roskildebispen Peder og Brant subdiakon, vor broder, Magnus, kong Niels´ søn, berømt for dyd
og ædel byrd, faldt i samme slag sammen med Danmarks stormænd, bisper og høvdinger og mange af folket [cum melioribus
Daniæ, episcopis et principibus multoque populo], og opgav sin ånd til Gud, sin skaber". Libri Datici Lundenses, udg. C. Weeke
Lunde Domkapitels Gavebøger, 1973 (genoptr.) s.141. Overs. J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh.
1962 s. 34.
Harald ble godkjent som medkonge av sin farbror, kong Niels I Svendsson av Danmark, i 1134.
I januar 1135 var Harald på sin gård i Skibet ved Vejle. I ly av nattemørket omringet en stor gruppe bevepnede ryttere gården. De
kanaler og kjerr som ellers var gårdens beste forsvar var tilfrosset og ingen oppdaget bruddet på julefreden før det var for sent.
Overfallsmennene var fra Sjelland. Flere hadde vært med i den hær som tre år tidligere hadde blitt slått av jydene og kong Niels
ved Jelling, de var under kommando av deres konge, Erik Emune.
Harald ble halshugget og åtte av hans sønner som var på gården ble ført med til Skåne og her drept på en hellig øy. Av Haralds
tilsammen tolv sønner ble elve avlivet.
Han hadde følgede barn: Erik Haraldsen - drept, antagelig avrettet ved drukning, i 1134. Bjørn Jernside - gift med Katarina, datter
til kong Inge I av Sverige - avrettet ved drukning i 1134. Magnus Haraldsen - drept etter 1134 Olaf Haraldsen, motkonge, falt i
1143 ved Tjuteå i Skåne. Harald Haraldsen - myrdet i 1135. Knut Haraldsen - myrdet i 1135. Sivard Haraldsen - myrdet i 1135.
Erik Haraldsen - myrdet i 1135. Svend Haraldsen - myrdet i 1135. Niels Haraldsen - myrdet i 1135. Benedikt Haraldsen - myrdet i
1135. Mistivint Haraldsen - myrdet i 1135.
Sønnen Olaf II var konge fra 1140 til 1143. Han var den eneste overlevende av Harald Kesjas sønner - de øvrige hadde Erik
Emune myrdet. Oluf var i virkeligheten kun konge i Skåne. Han falt i slaget ved Tjuteå i 1143.
Erik II Emune var gift med Malmfrid, datter til Mstislav I av Novgorod og enke etter Sigurd I Magnusson Jorsalfare. Han ble selv
drept på et ting nær Ribe i 1137.
Harald Kesja, Harald the Spear, (1080-1135) was the son of Eric I of Denmark. He was married to Ragnhild Magnusdotter, the
daughter of King Magnus III of Norway. Eric appointed Harald the ruler of Denmark in 1103, when he went to Jerusalem, but
Harald had to decline because of his uncle Niels of Denmark, who was elected king in 1104. Harald was courageous, but violent,
cruel and debauched. Among his 15 sons, only four were born in wedlock. Harald plundered far and wide from his stronghold
Haraldsborg at Roskilde. In 1132, he allied with his half-brother Eric Emune in order to avenge his third brother Canute Lavard,
but he later turned to the murderer Magnus Nilsson and fought with him at the Battle of Fotevik in Skåne, 1134. He fled after the
defeat but he was taken captive near Vejle on Jutland and decapitated together with six of his sons. One of his sons, Björn Ironside
Haraldsson married Katarina Ingesdotter the daughter of Inge I of Sweden. Björn was the father of Christina Bjornsdatter, a
Swedish queen.
Uppgiften om Haralds mor är osäker, enligt Saxo Grammaticus fick Erik sin första son med en älskarinna.
I danska källor är Harald skildrad som en av seklets värsta våldsverkare och horkarlar. Harald Kesja dödades av sin egen halvbror
Erik II (Emune).
Kongesøn, Født 1080. Henrettet 1135 i Skibet ved Vejle. Var Slegfredsøn af Erik Ejegod og født længe før faderen blev konge. Da
Erik stod i begreb med at drage ud på sin pilgrimsfærd, indsatte han Harald Kesja til Rigsforstander i 1102. Slegfredsøn er ikke det
samme som et uægte barn. En slegfred er et meget gammelt udtryk for en fast elskerinde til en ugift mand, og deres evt. børn
kaldes slegfredsbørn. Hvis én af parterne derimod havde været gift havde det været en horeunge, og hvis de ikke havde boet fast
sammen var det 'bare' et uægte barn. Jyske lov, første bog Kap. 27. Hvor længe en Mand kan have en Slegfred hos sig: ”Hvis
nogen har en Slegfred i Gårde hos sig i tre Vintre og åbenlyst går til Sengs med hende, og hun råder over Lås og Lukke og
åbenlyst spiser og drikker med ham, da skal hun være hans Ægtehustru og rette Husfrue.”
Harald Kesja var en kraftig Kriger, som med færdighed svang sin «Kesje», det svære, bredbladede spyd; således må han have fået
sit tilnavn «Kesja» i lighed med andre krigere, der nævntes efter deres Kesje, Spyd eller Sværd. Tillige viste han sig som en uædel
person, hvem magten var en kærkommen anledning til ran og vold. Asser, som netop i denne tid blev ærkebisp, skulle være hans
medstyrer, men havde ingen indflydelse på ham. Harald Kesja blev almindelig hadet, og da budskabet om Erik Ejegods død kom til
Danmark (1104), var der ingen, der ønskede ham til konge; man valgte hans Farbroder Niels.
Harald Kesjas byrd gav ham dog en fremragende plads blandt Danmarks stormænd, og han ægtede Ragnhild, datter af den afdøde
norske konge Magnus Barfod og Stifdatter af den danske dronning Margrethe Fredkulla. Ligesom sin yngre broder Knud (Lavard),
deltog han i Niels' ulykkelige togt mod Venderknésen Henrik; hårdt såret blev han ved Ljutka på skjold båret ud af
kamptummelen.
Hvad man ellers hører om hans færd under Niels' svage Styrelse, gør ham ikke ære. Frækt fortsatte han sin røverfærd. Fra borgen
ved Roskilde havn, hvor han vistnok havde sæde som kongens høvding, plyndrede han vidt omkring. Særlig gik det ud over
Roskildes driftige borgere, indtil disse i deres forbitrelse drog mod Harald Kesja og tvang ham til at flygte.
Også mod sin egen broder Erik (Emune) viste han overmod og hensynsløshed. Under påskud af, at Erik var avlet i ægteskabsbrud,
nægtede han ham del i fædrenegodset; Erik hærgede da hans gårde og bragte godset til Arnakke, vistnok tæt ved det nuværende
Nyborg, men måtte snart efter flygte for Harald Kesja. Denne frygtede imidlertid et nyt overfald af Erik og satte derfor ild på det af
sit eget gods, som han ikke kunne føre med sig.
Deres broder Knud Lavard, der var Danmarks Hertug og ypperste mand, stævnede nu myndig dem begge for sig og dømte, at Erik
havde ret til at træde i arv efter deres fader.
Også ved usædelighed gjorde Harald Kesja sig berygtet; hans hustru måtte døje hans mange friller og hans slegfredsønner, som
man betragtede som en opvoksende røveryngel.
Efter Knud Lavards drab 7. Jan. 1131, fremstod Harald Kesja ganske vist på tinge som anklager mod Niels og Magnus, men
udfoldede ikke stor kraft for at hævne den myrdede broder.
Erik blev derimod straks anfører for dem, der rejste sig til hævn. Vel skal han af hensyn til Harald Kesja have afslået Kronen; men
inden året var omme, lod han sig hylde, og Harald Kesja harmedes over at se sig forbigået for sin yngre Broder.
Med sine ældste sønner, Bjørn Jærnside og Erik Diakon, fulgte han dog endnu i 1132 Erik på togt til Jylland og var med i den
heldige Kamp ved Sejerø; men efter Eriks nederlag ved Onsild og hans flugt fra Jylland gik han over på Niels' side, hvorimod hans
2 Sønner fremdeles stod blandt Eriks tro Mænd. For at kunne optage Kampen mod sin broder befæstede Harald Kesja nu borgen
ved Roskilde stærkere; men tyske håndværkere fra Roskilde lavede blider for Erik. Stenene knuste Harald Kesjas stærke
forsvarstårn, han selv undslap med nød og næppe til Jylland, og borgen blev lagt i grus.
På borgstedet har man fundet en nedgemt sølv- og guldskat sammen med en mængde af den tids mønter.
Da Niels efter slaget ved Værebro fordrev Erik fra Danmark (1133), to Harald Kesja grusom hævn over tyskerne i Roskilde; men
rygtet om deres lemlæstelse bragte den tyske Kejser Lothar i harnisk, så at Magnus Nielsen måtte afværge stormen ved ydmygende
underkastelse.
Harald Kesja var med i det sidste slag i borgerkrigen, ved Fodevig i Skåne. Her fældede Erik Emune, Magnus og tilføjede Niels et
frygteligt nederlag (4. juni 1134). I kampen mistede Harald Kesja sin Søn Magnus, men under store farer undslap han selv tillige
med Kong Niels. Nu gik det i ilsom flugt vest på gennem hele landet. Undervejs gjorde Niels Harald Kesja til medkonge; men hans
lykke blev kun stakket. Ganske vist var han klog nok til ikke at følge den gamle konge til Slesvig, og efter hans drab lod han sig
hylde af Jyderne og tog ophold i egnen om den gamle Kongsgård Jelling. Men uventet drog Erik i begyndelsen af 1135 trods is og
frost imod ham, overrumplede ham i Skiping (Skibet) ved Vejle Å og lod på stedet sin egen broder halshugge. Allerede året før
havde han forsmædelig ladet hans ældste sønner, Bjørn og Erik Diakon, drukne i Slien, og det skønt de ikke havde fulgt Harald
Kesja i hans frafald, men blot havde rådet deres fader at forlade Danmark.
I Skiping tog Erik, Harald Kesjas øvrige sønner til fange; kun Oluf undkom for senere at optræde som tronkræver og volde ny
borgerkrig. Erik bluedes nu ikke ved at gennemføre udryddelsen af Harald Kesja æt. Han førte Harald Kesjas 8 sønner med sig øst
på og lod nogle Skåninger sætte dem over til en ø, hvor de blev myrdede og kastede i en grube. Deres navne var Sivard, Erik,
Svend, Niels, Harald, Benedikt, Mistivint og Knud. Foruden de 12 sønner, hvis Navne kendes, havde Harald Kesja yderligere 3
andre. I følge sagaerne var Magnus, Oluf, Harald og Knud ægtefødte.
Harald Kesja
From Wikipedia, the free encyclopedia
Harald Kesja, Harald the Spear[1], (1080–1135) was the son of Eric I of Denmark. He was married to Ragnhild Magnusdotter, the
daughter of King Magnus III of Norway. Eric appointed Harald the ruler of Denmark in 1103, when he went to Jerusalem, but
Harald had to decline because of his uncle Niels of Denmark, who was elected king in 1104.
Harald was courageous, but violent, cruel and debauched. Among his 15 sons, only four were born in wedlock. Harald plundered
far and wide from his stronghold Haraldsborg at Roskilde. In 1132, he allied with his half-brother Eric Emune in order to avenge
his third brother Canute Lavard, but he later turned to the murderer Magnus Nilsson and fought with him at the Battle of Fotevik
in Skåne, 1134. He fled after the defeat but he was taken captive near Vejle on Jutland and decapitated together with six of his
sons.
One of his sons, Björn Ironside Haraldsson married Katarina Ingesdotter the daughter of Inge I of Sweden. Björn was the father of
Christina Bjornsdatter, a Swedish queen. Another son, Oluf Haraldsen ruled Skåne in opposition to Danish King Eric III of
Denmark.
Riksföreståndare 1103-04. Konung 1034-35-
http://familienbach.com/stamtra/person/1/i_I5550/harald-eriksen-kesja
Gift med
Ragnhild Magnusdotter, född cirka 1090
i Norge, död 1135 i Danmark. Norsk prinsessa.
Barn:
Björn Haraldsson Järnsida, född 1105, död 1134
|